Av Sigurd Lydersen, Den norske demokratibevegelsen
Som det magiske havet på planeten Solaris, i den polske Stanislav Lems science fiction-klassiker med samme navn fra 61 utgitt i ny norsk oversettelse i år, tvinger den postsovjetiske virkeligheten oss til å forholde oss kritisk til våre egne minner og grunnoppfatninger. Dette står ekstra klart av dekningen av det sensasjonelle Norgesbesøket til den kjente landflyktige russiske opposisjonelle politikeren Leonid Volkov i NRK Urix onsdag 6. oktober. Stemmer det som overskriften på sendingen lyder at «Putin er mektigere enn noensinne»?
Den russiske opposisjonslederen og bloggeren Aleksei Navalny ble for alvor verdenskjent da han i august i fjor falt om på et russisk innenriksfly, og et par dager etter ble fraktet dødssyk til et sykehus i Tyskland, hvorpå en rekke uavhengige undersøkelser slo fast at han var blitt utsatt for et attentat med en nervegift i gruppen novichok. Novichok er et forbudt kjemisk våpen utviklet i Sovjet og Russland. Det uavhengige og anerkjente nettverket av granskere Bellingcat har frembrakt overbevisende dokumentasjon på at det russiske regimet stod bak forgiftningen av Navalny, i likhet med novichok-angrepet på FSB-avhopper Sergej Skripal og hans datter Julia i England i mars 2018. I tilfellet Navalny sporet Bellingcat opp en gruppe russiske FSB agenter som i hemmelighet har fulgt Navalny på reiser i Russland og som også var i nærheten da han ble forgiftet i Omsk. Før avsløringene utga Navalny seg i ledtog med Bellingcat for å være en overordnet FSB-offiser og fikk en av de involverte agentene over telefonen til å innrømme delaktighet i forgiftningen. Samtalen er åpent tilgjengelig på YouTube.
Navalny overrasket og fikk enorm oppmerksomhet verden over da han i januar 2021, etter å ha overlevd og en tids rehabilitering i Tyskland, valgte å vende tilbake til hjemlandet hvis tjenestemenn på telefonen hadde innrømt å ha forsøkt å ta ham av dage for hans korrupsjonsavsløringer og regimekritikk. Putin-regimet gikk skamløst til umiddelbar arrestasjon av Navalny ved ankomst med den formelle begrunnelsen at han ikke hadde fulgt opp meldeplikten for en tidligere politisk motivert dom under hans dramatiske sykehusopphold i Tyskland, og Navalny har siden blitt holdt fanget i russisk straffeleir. Samtidig har Putin-regimet innledet en hard forfølgelse av Navalnys antikorrupsjonsnettverk og opposisjonelle folkebevegelse, ved å stemple den som «ekstremistisk», og gjort det til en kriminell handling å være medlem av det.
At Navalnys stabssjef, venn og nære medarbeider, den prominente russiske bloggeren og opposisjonspolitikeren Leonid Volkov, og en av verdens for tiden mest kjente russere, mandag 4.10 tok turen til Oslo for å gjeste den høyreorienterte tenketanken Civitas frokostseminar, var dermed et direkte resultat av Putin-regimets forfølgelse av Navalnys antikorrupsjonsnettverk og folkebevegelse. Etter møtet forklarte Volkov meg, med NRKs journalist Guri Nordstrøm ringside, at dersom valget for ham står mellom å gi et intervju til lokalavisa i den russiske byen Cheljabinsk og til NRK, så vil han prioritere den russiske lokalavisa. Det henger godt sammen med det Volkov forklarte i møtet, om at Navalnys og hans antikorrupsjonsnettverk, stikk i strid med regimets propaganda, slettes ikke tjener noen skjulte utenlandske interesser eller er avhengige av økonomisk støtte fra utlandet. Volkov gjorde klart at han og Navalny representerer han en folkebevegelse av millioner av russere, hvorav svært mange viser sin støtte til antikorrupsjons- og demokratiarbeidet ved å bidra av slunkne lønninger og pensjoner med små månedlige donasjoner som gjennom crowdfunding, trass forfølgelsen, fortsatt sørger for at bevegelsen har solid med økonomiske ressurser. Samtidig som denne russiske folkebevegelsen fortsetter å eksistere og vokse, så innebærer kriminaliseringen og forfølgelsen av den at dens ledere som ikke er i fengsel nå har søkt tilhold i utlandet. Volkov, som nå er i trygghet i Litauen med trussel om 10 års fengsel ved hjemreise, må dermed i stedet for å prioritere frokostmøter med russiske tilhengere og småkårs donorer og intervjuer i Cheljabinsk, ta til takke med frokostmøter og intervjuer i Oslo og andre europeiske byer. Putin-regimets kriminalisering og forfølgelse av politisk opposisjon i Russland betyr altså at den russiske politiske virkeligheten rykker ut av landet og nærmere oss.
Denne vesentlige konteksten og betydningen av Volkovs første Oslo-besøk glipper dessverre fullstendig i rikskanalens dekning av det. I likhet med Civita lar ikke NRK Volkov få tale for seg selv, og komme i dialog med den norske virkeligheten, slik Volkov innledningsvis i møtet sa han helst ønsket. I stedet blir det nødvendig å pakke budskapet inn og balansere det ved hjelp av mer velkjente, trygge norske stemmer. Den unge Russlandsforskeren Karen-Anna Eggen fra Institutt for forsvarsstudier har derfor rollen både i frokostseminaret og i NRK Urix med å moderere Volkovs framstilling. Volkovs budskap om en voksende russisk og postsovjetisk demokratibevegelse omformes dermed til at «Putin er mektigere enn noensinne», som tittel og ramme for innslaget på NRK Urix onsdag 6.10.21. Sittende i sofaen i Urix-studioet bekrefter Eggen som faglig autoritet programleder Rima Irakis uttrykte tvil rundt hvorvidt Volkovs påståtte og for oss fremmede folkebevegelse er i stand til å utfordre og hamle opp med den for oss mye mer velkjente og angivelig stadig sterkere Putin, og forsterker bekymringen rundt hva vi kan vente om den riktignok harde, men samtidig trygge Putin skulle miste grepet om det russiske samfunnet. Irakis intervju over nettet med representanter for ishockeyklubben Kirkenes Puckers i ishockeydraktene sine skal liksom også balansere Volkovs kritiske framstilling, med vitnesbyrd om hvor gjestfrie og gavmilde russerne er og om hvor hyggelig det er å møtes i Russland og snakke med russerne om Norges respektive forhold til USA og Russland, og om hva Putin har betydd. Hele Urix-innslaget rammes dessuten inn av utvalgte lite flatterende bilder i bakgrunnen som er egnet til å underbygge det russiske regimets framstilling av Navalny som ekstremist og den russiske demokratiske folkebevegelsen som antikonstitusjonelle opprørere ala den amerikanske Qanon-bevegelsen som stormet den amerikanske kongress-bygningen.
For oss som over flere år har fulgt, solidariserer og assosierer oss med den postsovjetiske og globale demokratibevegelsen er denne tendensiøse fremstillingen nok et nedslående eksempel på at våre nasjonale seriøse medier generelt, og rikskanalen NRK spesielt, i altfor liten grad evner å forstå og formidle den reelle politiske utviklingen i våre postsovjetiske nærområder. Medieframstillingen, som forskningen mot det postsovjetiske Russland, lider under at vi ennå ikke har tatt innover oss nødvendigheten av å kritisk revurdere våre grunnleggende begreper og overordnede narrativ fra den kalde krigens dager. Vi forstår og tviholder på forestillingen om Putin-regimet som en mer stabil utgave av Jeltsins Russland, som ut fra våre grunnbegreper og narrativ representerte et brudd med det det vi oppfatter som det marxistisk ideologisk «totalitære» Sovjetunionen som vi fryktet, og fremdeles frykter. Vi har dermed tungt for å ta innover oss at det med dagens russiske regime snarere er snakk om kontinuitet og forsterking både av de totalitære elementene i Sovjetunionen, og demokratikampen som førte til oppløsningen av Sovjetunionen. Derfor blir det vanskelig å ta innover oss, og ei heller gjengitt i Urix, når Leonid Volkov opplyser om at det i dag er flere politiske fanger i Russland enn det var under Stalin. Vi blir sørgelig ute av stand til å se og relatere oss til den brede folkelige demokratibevegelsen i det tidligere Sovjetunionen Volkov bevitner og forteller oss om, for bare en «Putin, mektigere enn noensinne». Jobben til våre lønnede Russlands-forskere, som for NRKs programledere og russisktalende journalister, blir ikke så mye å opplyse oss, som å forsvare og vedlikeholde de misvisende grunnforestillingene våre, og dermed holde den postsovjetiske demokratibevegelsen på avstand og fremmedgjøre oss fra den. Det tjener ikke den russiske befolkningens, men det korrupte Putin-regimets interesser.
Som det magiske havet på planeten Solaris i den polske Stanislav Lems science fiction-klassiker med samme navn fra 61, filmatisert både av sovjeteren Tarkovsky 1972 og amerikaneren Soderbergh i 2002 og utgitt i ny norsk oversettelse i år, tvinger den postsovjetiske virkeligheten oss dermed til å forholde oss til og ta et oppgjør med våre egne minner, begreper og grunnoppfatninger fra den kalde krigens dager. Denne utfordringen gjelder ikke minst forskere, journalister og menneskerettighetsrådgivere hvis lønnede oppdrag er å analysere og sørge for kvalifiserte framstillinger av den postsovjetiske utviklingen for beslutningstakere og allmennheten. En bieffekt av Putin-regimets stadig hardere forfølgelse av all politisk opposisjon er altså at ressurspersoner som Leonid Volkov framover i en helt annen grad kan prioritere å bistå oss i denne nødvendige endringsprosessen. Da vil det dessuten bli klarere at det ikke bare gjelder forsvaret og utviklingen av demokrati og menneskerettigheter i det tidligere Sovjetunionen, men også i våre egne hardt pressede vestlige angivelig liberale samfunn.